Partykillers!

Ingen liker skjenkekontrollen. De kommer inn døra på puben akkurat når det begynte å bli moro. Alkoholloven er ganske streng. Det er ikke lov til å skjenke fulle folk. Eller, som loven kaller det personer som er åpenbart påvirket av alkohol. Men hva er åpenbar påvirkning? Alle som har vært ute på byen, vet at det er mye fyll. Vi forventer å få en øl til når vi ber om det. Hvordan er det praktisk mulig for skjenkekontrollørene å rapportere om avvik i en kontekst der avvik er normalt?

Vi ble med skjenkekontrollørene på jobb. Vi gikk sammen med dem mens de besøkte utesteder. Vi småpratet og spurte hva de tenkte og hvorfor de gjorde som de gjorde. Vi deltok på opplæringen og intervjuet dem.  For når man skal studere alkoholpolitikk, holder det ikke å se hva som foregår i Stortinget eller i kommunestyrene. Det er skjenkekontrollørene som håndhever alkoholloven. Det er alkoholpolitikk i praksis.

I Oslo er det politistudenter som utfører skjenkekontrollen. De skal ut og finne fulle folk. Nei, åpenbart påvirket var det visst. Det viste seg at det er lett å blande disse begrepene. Lovens ordlyd er ikke en del av de unges dagligspråk. De husker at de lærte noe på kurset, men var det overstadig beruset eller åpenbart overstadig? Det er lettere å bruke begreper som de kjenner fra før. Full. Drita. Omformuleringen av alkoholloven fører til at de ser etter gjester som er mer påvirket (les: fullere) enn det alkoholloven definerer

 

Ofte er alle gjestene åpenbart påvirket. Avvik blir kamuflert og normalisert

 

Vi kommer inn på et utested. Det er høy musikk og god stemning. Alkoholloven skal håndheves. Hvem er full (les: åpenbart påvirket)? Her finnes det ikke noe fasitsvar, det er ikke enten eller. Vurderingene av gjestene baseres utelukkende på skjønn.  Dette fører til ganske liberale vurderinger. I stedet for å se etter sjanglete gange og snøvlete tale (som de hadde lært på kurset), ser de etter folk som sover. Vurderingene de gjorde var mer i tråd med kulturen på utestedet enn med alkoholloven.

Skjønnet de utøver er selvsagt basert på deres egne erfaringer, normer og verdier.  De er unge og de er vant til å ta seg en fest. De indentifiserer seg mer med gjestene og utestedene enn med den lovteksten de skal håndheve. Dessuten er beruselsesnivået på skjenkestedene veldig ulikt, avhengig av stedenes profil, klientell, drikkemønstre og normer for akseptert oppførsel. Noen steder tolererer mer fyll enn andre, og skjenkekontrollørene tilpasset vurderingene sine til dette. Dette fører til at utestedene behandles ulikt.

Det er vanskelig å håndheve alkoholloven på et utested som er så tettpakket av folk at det knapt er mulig å bevege seg. Høy musikk, dunkel belysning og kø foran baren vanskeliggjør vurderingene. Ofte er alle gjestene åpenbart påvirket. Avvik blir kamuflert og normalisert. Skjenkekontrollørene kan ikke gi en anmerkning til et utested og skrive at alle gjestene var åpenbart påvirket fordi rapportene skal handle om individuell beruselse. Hvordan i all verden skal man klare å finne den ene som skiller seg ut? I et hav av livlige, sammenklemte gjester er det vanskelig å sette fingeren på noe konkret.  

Alkoholloven møter en virkelighet som på nattetid kan være kaotisk og mangfoldig. Resultatet blir at det skapes en alkoholpolitikk som er mindre streng på gatenivå enn det som er besluttet av lovgiverne. Skjenkekontrollørene hever terskelen for beruselse, og er dermed med på å opprettholde en liberal drikkekultur. Alkohollovens formål er å begrense de samfunnsmessige og individuelle skader som alkoholbruk kan medføre. Oppnåelsen avhenger ikke bare av statlig og kommunal politikk, men også om beslutningene på gatenivå, der skjenkekontrollørene befinner seg.

 

Kristin Buvik, Statens instiutt for rusmiddelforskning SIRUS

 

Publicerad 10.2.2014

 

 

Senast uppdaterad

2017-11-22

Nordens välfärdscenter | tel: +46 8 545 536 00 | | En institution under Nordiska ministerrådet