Kampen mot åpne russcener: Stoffbrukernes vandring fra grønn park til grå betong

Hovedformålet i satsningen mot åpne russcener må være skademinimering for både stoffbrukerne og omgivelsene. Det er konklusjonen i en ny Bergensstudie, som har fulgt rusmiljøet fra stengning av Nygårdsparken til reetablering i utkantbydel.

Den 25. august 2014 stengte øvre del av Nygårdsparken i Bergen i Norge, som har vært blant Nord-Europas største og lengstlevende åpne rusmiljøer. Området skulle rehabiliteres og stoffbrukerne som hadde befolket denne delen av parken i flere årtier, skulle bort.

Målet var å gjøre byen tryggere for alle. Stoffbrukerne som vanket i Nygårdsparken ble møtt med en handlingsplan, som foreskrev en koordinert og tverrsektoriell strategi for å redusere den åpne russcenen. Med på laget er Bergen kommune, Hordaland politidistrikt og Helse Bergen.  

Forsker Ingrid Rindal Lundeberg har sammen med forskerkollega Kristian Mjåland, fulgt tett på utviklingen i to år. I mai i år, lanserte de forskingsrapporten Åpne russcener i Bergen etter stengningen av Nygårdsparken. En studie av strategi, tiltak og brukererfaringer

Ny gatenær innsats 

Handlingsplanen representerer en ny tilnærming til byens tunge rusmiljø, og har i tillegg til samarbeid mellom etatene, utløst større satsning på lavterskel og skadereduserende hjelpetiltak for brukerne, forteller Ingrid Rindal Lundeberg. 

– Innsatsen mot det åpne rusmiljøet beskriver en positiv utvikling der den politiske tilnærmingen til stoffmiljøet har endret karakter fra og primært se stoffbrukerne som et lov- og ordensproblem til mennesker som trenger hjelp, sier Lundeberg.

– Den åpne russcenen blir nå forstått som et sammensatt sosialt problem, som må møtes med et samordnet og integrert samarbeid mellom kontrollmyndighetene og hjelpetiltak med spesiell vekt på den gatenære innsatsen. Samarbeidet ført til økt kompetanse om brukerne så vel som større forståelse for de ulike instansenes særegne roller. Ikke minst har det gitt gateplansekspertisen statusheving som gjør seg gjeldende i både en sterkere vi-følelse blant aktørene, og utviklingen av en mer pasjonifisert og personifisert lokal ruspolitikk.  

Økt kontroll og bortvisninger

For stoffbrukerne opplevdes ikke den nye ruspolitiske tilnærmingen som utdelt positivt. Med Nygårdsparken ble de fratatt en arena som ikke bare var et marked for kjøp og salg av narkotika, men også et sosialt møtested for menneskene som befolket denne gruppen, forteller Lundeberg. 

Brukerne opplevde i tillegg at opprettelsen av en egen spesialtropp – innsatsgruppe –  i politiet, som skulle jobbe mer gatenært og sosialfaglig rettet mot rusmiljøet, førte til økt kontroll av dem.   

For mens stengningen av parkområdet bidro til å løse opp i miljøet ved at rekreasjonsbrukerne forsvant og det samme gjorde de utenlandske stoffselgere, samlet en hardere kjerne av stoffbrukere seg i Vågsbunnen.  


Forsker Ingrid Rindal Lundeberg. 


Følte seg jaget

Bydelen er i hjertet av Bergen sentrum og et yndet sted for turister. Men det er også et sted mange stoffbrukere har sterk tilknytning til. Mange bor i området, og de fleste frivillige hjelpetiltakene ligger der. Beboerne og næringslivet så det som reetablering av den åpne stoffscenen, og brukernes tilstedeværelse førte til store protester. Politiets løsning var bortvisninger.    

– Det ble viktig oppgave for politiet å holde brukerne unna området, blant annet ble det opprettet en døgnkontinuerlig gruppe som patruljerte i området. For politiets del var bortvisningene sett på som ett av de myke sanksjonsmidlene. Alternativ var bøter og fengslinger for bruk og besittelse av stoff. Men stoffbrukerne så det ikke slik. De følte seg jaget. Det at mange hadde sterk tilhørighet til Vågsbunnen skapte en særlig krenkelsesømfintlig samhandlingskontekst, sier Lundeberg. 

– De opplevde både å bli ekskludert fra sitt eget nærmiljø, og hindret i bruk nærliggende hjelpetiltak. Det skjedde i påsyn av eget nabolag. Det forsterket skammen og stigma som følger av å være stoffbruker. Vi så det som om at de internaliserte skammen på enn annen måte, enn de hadde gjort tidligere. Og det var et tema som opptok dem veldig, og som det ble brukt mye tid på å prate om, også i møte med ansatte i hjelpetiltakene. Mange unnlot å bære på seg injiseringsutstyr i tilfellet de ble stoppet og sjekket, andre unnlot å oppsøke de nærliggende hjelpetiltakene. Det er ikke bra i et skadereduksjonsøyemed, påpeker hun. 

Den sosialfaglige dialogmodellen var ifølge Lundeberg, heller ikke uproblematisk for stoffbrukerne. Det førte til en tettere kontakt, men samtidig formidlet brukerne ubehag når politiet benyttet seg av en "kompis-strategi" der de var på fornavn med brukere. 

–  De opplevde det som et brudd på gatekodene, en uheldig rolleblanding og et taushetspliktsbrudd der de ble stemplet som kriminelle kjenninger. Brukerne kalte dette for en trynefaktorjustis, sier Lundeberg.     

Store kostnader

I Nygårdsparken oppholdt stoffbrukerne seg i luftige, rene og grønne omgivelser. I dag oppholder de seg i en undergangstunell utenfor Strax-huset, som ligger i Damsgård. En bydel  i utkanten av Bergen.  

–  Politikontrollen i Vågsbunnen bidro til å forflytte deler av problemet ut av sentrum til en sterkere konsentrasjon av "en hard kjerne" i en bortgjemt og uhygienisk tunnel. Vi ser dermed at bortvisningene har vært et effektivt forflytningsmiddel, men det har hatt store sosiale og helsemessige kostnader for målgruppen, sier Lundeberg.  

Tunellen, som er en viktig undergang for områdets myke trafikanter, beskrives som en betongørken. Et trangt, fuktig, støyende, illeluktende og folksomt område, som preges av høy grad av vold, aggresjon og trusler.  

– Volden i Nygårdsparken var preget av rivalisering mellom selgere, spesielt etnisk norske og utenlandske selgere. Volden i tunellen er preget av desperasjon og en lovløs krisetilstand blant menneskene som oppholder seg der. 

Lovløs frisone 

Tunellen har blitt en frisone for stoffbrukerne. Politiet intervenerer ikke miljøet som de gjorde i Vågsbunnen, men patruljerer med biler rundt i området. Lundeberg beskriver det som en endring fra nulltoleranse til fulltoleranse.

Stoffbrukerne slipper å bli tatt med dop samtidig som fraværet av politiet fører til økt vold mellom menneskene som befolker den åpne russcenen, spesielt kvinner. Det er heller ikke et attraktivt sted for hjelpetiltakene. Brukerne er overlatt til seg selv, og Lundeberg mener at fraværet av formell og uformelle kontroll gjør rusmiljøet mer voldsutsatt.  

Ifølge Lundeberg illustrer denne utviklingen behovet for at de åpne rusmiljøene ikke bør overlates til seg selv, men møtes med gatenære hjelpetiltak. Bergen er derfor på rett vei mener hun; det er viktig at åpne rusmiljøer møtes med gatenære hjelpetiltak. Men det bør også inkludere brukerne. 

– I tråd med andre forskeres anbefalinger, mener vi at målsetningen i større grad bør være å redusere skadene som denne russcenen produserer både for brukere og omgivelsene, og ikke bare redusere størrelsen. En tydeligere tilstedeværelse av hjelpe- og kontrollapparatet i større dialog med brukerne, vil kunne gi brukerne bedre beskyttelse og en større opplevelse av trygghet. Det ligger her et potensiale i den økte gateplansnærheten som samarbeidet om – og på de åpne stoffscenene har medført, sier Lundeberg.  

Tekst og foto: Astrid Renland 

Publisert 7.12.2017

Senast uppdaterad

2017-12-07

Nordens välfärdscenter | tel: +46 8 545 536 00 | | En institution under Nordiska ministerrådet