Hva folkehelseperspektivet overser i rusmiddelpolitikken

Har forskere noe å lære av reformbevegelser? Ole Røgeberg tar utgangspunkt i boka "Drug Policy and the Public Good" og undersøker i hvilken grad forskerne som skrev den tar for seg sentrale hensyn vektlagt av reformbevegelsene på rusfeltet.

Ulike reformbevegelser på narkotikafeltet har i nyere år utfordret den politiske enigheten om en global forbudspolitikk, og løftet frem en rekke hensyn og sosiale utfall som tidligere var lite vektlagt. Men i hvilken grad blir disse hensynene og utfallene tatt med når forskere skal redegjøre for hvordan ulike politiske tiltak virker?

Forskere som drøfter hva vi vet om ulike virkemidler og politiske valg tar ofte utgangspunkt i et bredt folkehelseperspektiv. De kan ikke si oss hva vi bør bry oss om, men de kan si oss hva vi vet om hvordan ulike valg vil påvirke de tingene vi allerede synes er viktige: befolkningens liv og helse, kriminalitet, marginalisering, ressursbruk, velferd, osv.

Hvis forskere i et slikt arbeide overser eller nedtoner utfall som er viktige for enkelte samfunnsgrupper, risikerer de å gi et skjevt totalbilde av hvilke konsekvenser ulike politiske valg har. For å undersøke om dette er tilfelle på rusmiddelfeltet, undersøkte jeg i hvilken grad fire hensyn som har vært vektlagt av ulike reformbevegelser var tatt hensyn til i boka Drug Policy and the Public Good (DPPG), en bred og prisbelønnet kunnskaps-oppsummering skrevet av en gruppe anerkjente forskere på feltet.

Illegale markeder og forbud

Boken tar i ulik grad hensyn til de ulike kostnadene ved forbud og illegale markeder. Vi kan dele disse i fire.

Den første kostnaden er ressursene brukt på å håndheve dagens forbud, som DPPG anslår å utgjøre rundt 75% av alle narkotikapolitiske utgifter i både liberale Nederland og restriktive Sverige.

 

Reformbevegelsen fremstiller ofte dagens politikk som et resultat av kunnskapsløshet, frykt og fordommer. Denne påstanden finner overraskende sterk støtte mellom linjene i Drug Policy and the public good...


Den neste kostnaden er konsekvensene dette forbudet får for de som fortsetter å bruke rusmidler som nå er ulovlige. DPPG påpeker at dette kan ha betydelige negative konsekvenser for arbeid, forhold til partner, bosted og annet, men også at det ser ut til å ha liten om noen effekt på antall brukere.

En tredje kostnad, ressurs-sløsing, er betydelig sett med samfunnsøkonomiske briller, men i liten grad synliggjort i boken. For å illustrere kan vi sammenligne et forbud med en streng regulering, der de lovlige prisene og tilgjengeligheten er satt slik at vi selger samme mengden til samme pris i begge tilfeller. Under forbudet vil prisen være høy fordi mange mennesker i det illegale markedet må betales for å produsere og distribuere på tungvinte måter som omgår politi og tollere. Under den strenge reguleringen er produksjon lovlig og kostnadseffektiv, og prisene holdes høye gjennom en avgift. Avgiftsinntektene avspeiler da hvor mye mindre ressurser som brukes på å produsere den samme mengden rusmidler. Med streng regulering får vi en avgiftsinntekt som kan finansiere et bedre offentlig tjenestetilbud eller reduserte skatter. Under forbudet brukes de samme pengene på å lønne folk for å bryte loven.

En fjerde konsekvens rammer særlig produsentland, og gjelder først og fremst stoffer som kokain og heroin, der politisk destabilisering og høy volds- og drapsrate ses som et resultat av mektige narkotikakarteller. Selv om boken nevner dette i en setning og en faktaboks, så får den i liten grad frem omfanget av problemet. Med samme drapsrate fra narkotikaproduksjon som Colombia ville Europa hatt 70 000 flere drap hvert år.

Kommer det noe godt ut av rusbruk?

Legaliseringsbevegelsen i USA drives også frem av cannabisbrukere som mener de alt i alt synes det er bedre å bruke cannabis enn å la vær. Forskere kan ikke si om denne posten bør eller ikke bør tas med når vi skal vurdere ulike politiske valg, men de kan bidra til å klargjøre om det er forskjeller mellom rusmidler som gjør at folk vil se dette hensynet som mer eller mindre relevant. Mange mener at deres egen bruk av alkohol er et gode, og at dette bør tas hensyn til i alkoholpolitikken. Er det grunner til å gi slike argument mer eller mindre vekt for illegale rusmidler?

 

... boken usynliggjør eller toner ned sentrale hensyn som vektlegges av de som taler for en endret politikk...


DPPG drøfter aldri dette perspektivet, men det betyr ikke at det ikke lar seg gjøre. Et viktig moment vil for eksempel være andelen storbrukere og skaden disse opplever fra bruken sin. Slike storbrukere finner vi for alle rusmidler: ti prosent av de som drikker konsumerer mer enn halvparten av all alkohol, for både kokain og cannabis er det tjue prosent av brukerne som konsumerer rundt 70% av helheten. Storbrukere kan slite med avhengighet og store bruksskader, og mange vil mene at dette er en viktig grunn til å ha en restriktiv og solidarisk rusmiddelpolitikk.

Samtidig er det grunn til å tro at dette hensynet er mer viktig for noen rusmidler enn andre. For eksempel vil en som prøver sigaretter i gjennomsnitt være avhengig i over 12 år. Røyking medfører høy dødelighet og sykelighet, og over hele verden uttrykker det store flertall av røykere at de angrer på at de begynte. Dette tilsier at “bruksverdien” bør telle lite for sigaretter. For alkohol er gjennomsnittlig avhengighet en tredjedel av tobakkens, rundt 4 år. Færre blir avhengige, og de som blir avhengige kommer seg raskere ut av problemet. Skadenivået er høyt for storbrukere, men flertallet av de som drikker vil hevde at alkohol er et gode for dem. For cannabis er gjennomsnittlig avhengighet en fjerdedel av alkoholen eller tolvtedel av tobakken, ca. 1 år. Skadenivået er moderat til høyt for storbrukere, og overvekten av brukerne ser på bruken som et gode. Hvis det er storbrukerne og deres skader som bestemmer om vi bør ta hensyn til bruksverdi, tilsier dette at bruksverdien som cannabisbrukere mener å oppleve bør være, om noe, mer relevant for politikken enn det tilsvarende er på alkoholfeltet.

Verdien av politikk-eksperiment

Reformbevegelsen vil at internasjonale avtaler skal åpne for at land kan prøve ut andre typer narkotikapolitikk enn dagens forbud. Løsninger som ikke har vært prøvd ut har stor usikkerhet, men dette betyr også at det er mye å lære, og slik lærdom kan bedre også andre lands politikk senere.

DPPG fastslår at vi vet lite om hvordan alternative reguleringsmodeller virker, og at den mest troverdige kunnskapen kommer fra faktiske utprøvinger av nye tiltak og virkemidler. De er også klare på at dagens internasjonale avtaler gjør det svært vanskelig å prøve ut alternativer til dagens forbudspolitikk. Forfatterne samler derimot aldri disse trådene, og diskuterer aldri problemet med at dagens avtaleverk i stor grad avskjærer oss fra ny kunnskap.

Er dagens narkotikapolitikk fornuftig?

Reformbevegelsen fremstiller ofte dagens politikk som et resultat av kunnskapsløshet, frykt og fordommer. Denne påstanden finner overraskende sterk støtte mellom linjene i "Drug Policy and the public good": boken forteller at vi fortsetter å gjøre ting som ikke virker, unnlater å gjøre ting som virker, har politiske beslutningstagere som hverken ønsker å skaffe god kunnskap eller lytte til den vi har, at vi fører en politikk som sprang ut av moralsk panikk og fremmedfrykt/rasisme, og lever med et internasjonalt rammeverk som ble presset frem av USA for å fremme egne nasjonale interesser og innenrikspolitiske mål.

Dette tilsier at de kanskje viktigste tiltakene for en bedre rusmiddelpolitikk vil være å korrigere og forbedre måten denne politikken utformes. Det diskuteres ikke i DPPG, som istedet inntar et til tider selvmotsigende standpunkt: Dagens politikk diskuteres som om den var et forsøk på å nå de sympatiske målene politikere snakker om, mens boken i stor grad dokumenterer at dette i liten grad er tilfelle.

Hva så?

Det at disse fire hensynene kan sies å være tonet ned eller glemt i DPPG betyr på ingen måte at de er de eneste - eller viktigste - hensynene som skal være med når vi vurderer rusmiddelpolitikk. Poenget er snare å vise at folkehelseperspektivet, slik det praktiseres av ledende rusforskere i dag, i begrenset grad har lykkes med å dokumentere hvordan ulike politiske valg og virkemidler påvirker hensyn og samfunnsutfall som er av betydning for reformbevegelsen. Dette gjør at boken usynliggjør eller toner ned sentrale hensyn som vektlegges av de som taler for en endret politikk. Boken "Drug policy and the public good" er likefullt en omfattende og god bok, med en rekke nyttige og viktige referanser og drøftinger. Problemet er ikke hva de tar med - men hva de fortsatt har utelatt.

Ole Røgeberg
Ragnar Frisch Centre for Economic Research

Publicerad 24.11.2015

Senast uppdaterad

2017-09-18

Nordens välfärdscenter | tel: +46 8 545 536 00 | | En institution under Nordiska ministerrådet