Hvordan har sentrale norske myndigheter omtalt narkotika gjennom de snart 50 år som har gått etter at det oppsto som et problem i Norge på midten av 1960-tallet? Hvilken forståelse har ligget til grunn for politikkutformingen og hvordan har den kommet til uttrykk i stortingsmeldinger, lovproposisjoner, handlingsplaner og lignende?
Nødvendig med straff
Et gjennomgående trekk er at norske myndigheter allerede fra starten så det som nødvendig med strenge strafferettslige virkemidler. Fra at narkotikalovbrudd i 1964 ble en del av den nye legemiddelloven, med en maksimumsstraff på to år, ble det i 1966 sett på som nødvendig å ta narkotikalovbrudd inn i straffeloven. I forarbeidene til de nye bestemmelsene om narkotikaforbrytelser (1967) slås det fast at «i samfunnets kamp mot misbruk av narkotika er det uomgjengelig behov for effektive straffesanksjoner». Selv om en først og fremst så det som «utvilsomt nødvendig å ha strenge bestemmelser mot ulovlig innførsel og omsetning av narkotika», ble det ut fra allmennpreventive hensyn også sett som nødvendig å kunne straffe ulovlig bruk. Maksimumsstraffen for narkotikalovbrudd ble fra 1968 satt til seks års fengsel. Den ble allerede i 1972 hevet til 10 år begrunnet med at narkotikaforbrytelser av profesjonell karakter «må betraktes som noen av de alvorligste forbrytelsene i vårt samfunn». Maksimumsstraffen ble ytterlige hevet til 15 år fra 1981 og 21 år fra 1984.
Misbruk – et symptom
Selv om det strafferettslige sto i fokus, forsøkte en også å gi en forståelse for hvorfor noen får problemer med narkotikabruk. Sentralt i denne sammenheng er drøftingen av hvorvidt misbruk først og fremst skal forstås som et symptom på ulike bakenforliggende problemer eller mer i retning av en sykdom. I den første stortingsmeldingen om narkotika (1976) ble det slått fast at: « … misbruk av avhengighetsskapende stoffer, ….må sees som symptom på personlige, familiemessige og sosiale problemer og derav følgende mistrivsel og mistilpasning. Den såkalte symptomteorien ble med andre ord løftet fram som den «offisielle» forklaringen på årsak til narkotikamisbruk.
Økt vekt på skadereduksjon
Utover 1980-årene endret situasjonen seg relativt dramatisk. Både som følge av frykten for at HIV/AIDS-epidemien skulle spre seg blant injeksjonsmisbrukere, men også som følge av en forverret helsetilstand blant de mest forkomne misbrukerne og et økende antall overdosedødsfall. Det ble tatt i bruk virkemidler som må sies å bryte med den ellers strenge narkotikapolitikken. Eksempelvis begynte Norge allerede i 1988 å dele ut gratis sprøyter i stort omfang. Etter at en i mange år hadde vært negative til metadonbehandling, ble det i 1994 satt i gang et prøveprosjekt og ved utgangen av 1997 vedtok Stortinget at substitusjonsbehandling skulle inngå som et ordinært behandlingstilbud til tungt belastede misbrukere. Det kan her nevnes at ved utgangen av 2013 var det mer enn 7 000 pasienter i substitusjonsbehandling i Norge.
Slik sett vil en kunne si at Norge er i en situasjon der en har et utviklet et “schizofrent” syn på narkotikaproblemet
I de påfølgende år tas det ytterligere skritt mot økt vekt på skadereduksjon, og ulike helsefaglige tiltak får stadig større plass. I regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer 2003-2005, sies det klart at hovedmålet for rusmiddelpolitikken er «en betydelig reduksjon i de sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelbruk». «Bedre tilgang til effektiv rådgivning, hjelpe- og behandlingstiltak samt en vesentlig reduksjon i forekomsten av rusmiddelrelaterte skader og antallet rusmiddelrelaterte dødsfall» framholdes som viktige strategiske mål. Selv om det understrekes at regjeringen tar klar avstand fra liberalisering og legalisering av narkotika, er det like fullt den helse- og sosialfaglige innsatsen som framheves.
I 2004 ble det tatt nok et skritt mot økt satsing på skadereduksjon ved at Stortinget vedtok den såkalte sprøyteromsloven. At det dermed ble gjort straffritt å bruke narkotika innen rammene for en sprøyteromsordning, kan ses som en illustrasjon av at hensynet til misbrukerne helse i økende grad blir sett på som viktigere enn å overholde forbudet mot bruk/besittelse. En ser også at betegnelsen rusmiddelmisbrukere etter hvert erstattes av betegnelsen rusmiddelavhengige.
Helsetiltak viktigere enn straff?
Oppsummert kan en se at narkotikabruk/-misbruk mer og mer blir vurdert som et problemområde som krever helsemessige mer enn kontrollmessige innsatser. Skadereduksjon har fått en stadig større plass, og personer med narkotikaproblemer omtales som avhengige/syke. Slik sett vil en kunne si at Norge er i en situasjon der en har et utviklet et “schizofrent” syn på narkotikaproblemet. På den ene siden tillegges de helsemessige sidene ved misbruket stadig økende vekt. På den andre siden synes Norge å være fanget i en «gammel» lovgivning med strenge strafferammer for narkotikalovbrudd. I en tid da de helsemessige aspektene ved narkotikamisbruk langt på vei synes å bli tillagt større vekt enn det strafferettslige, kan tidligere tiders lovgivning derfor ses som et hinder for en oppmykning av strafferammene.
Astrid Skretting, Statens institutt for rusmiddelforskning SIRUS
Publicerad 19.12.2014
