Innsatte deler heller enn dealer

Narkotika

Publicerad 1 sep 2014

En ny studie fra et norsk fengsel viser en utbredt delekultur av rusmidler. Delekulturen er basert på sterke forventninger om at den som deler rusmidler med andre, vil få rusmidler tilbake ved en senere anledning. Delekulturen er dels et resultat av allerede eksisterende relasjoner mellom innsatte, og dels skaper og fremmer delekulturen relasjoner og fellesskap.

Over hele den vestlige verden er det en overrepresentasjon av rusmiddelmisbrukere i fengsel. Forskning har lenge vist at mange av disse bruker rusmidler under soningen. Like fullt finnes det lite forskning på hva som kjennetegner narkotikaøkonomien i fengsel. De få internasjonale studiene som finnes viser at omsetning av narkotika i stor grad følger markedsprinsipper, og at prisen er høyere sammenliknet med utenfor fengsel fordi tilgjengeligheten på rusmidler er dårligere. Basert på et etnografisk feltarbeid over åtte måneder i et norsk lukket fengsel, presenterer denne studien et helt annet funn: Innsatte deler, heller enn dealer, rusmidler.

 

Fellesskapet som oppstod gjennom delekulturen ble imidlertid opprettholdt av en sterk sosial kontroll. Innsatte som ikke forholdt seg til gjeldende normer, for eksempel ved ikke å dele rusmidler, ble sanksjonert på ulike vis.

 

Den som gir den får

Det viktigste prinsippet bak delingen av rusmidler var gjensidighet. Innsatte som smuglet inn rusmidler delte med andre, med en sterk men uuttalt forventning om å få rusmidler tilbake på et senere tidspunkt: «Desto mer man gir, desto mer kan man forvente å få igjen». Normen om å gi tilbake etter å ha fått stod sterkt, og bidro til at delingen var en svært effektiv måte å få tak i rusmidler på.

Årsaker til delekulturen

Delingen av rusmidler var sterkt normregulert, og fremstod derfor som en delekultur. Studien forsøker å forklare hvorfor det i det utvalgte fengslet var en slik delekultur. En viktig forklaring var at gjensidighetsprinsippet var effektivt, og slik oppfordret til videre deling. En annen forklaring var at det mest brukte rusmidlet i det aktuelle fengslet var subutex og subuxone, som i utstrakt grad ble lurt unna av innsatte i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) for så å bli delt videre. Ettersom innsatte i LAR fikk legemidlene legalt og gratis, ble det oppfattet som illojalt dersom de forsøkte å profittere på andres behov for rusmidler ved å selge dem. En tredje viktig forklaring var at mange innsatte kjente hverandre fra det lokale rusmiljøet og fra tidligere soninger. Å dele rusmidler var slik sett en del av vennskapsrelasjonene. Delingen var imidlertid ikke begrenset til slike vennskapsrelasjoner: alle som ville ha fikk rusmidler, så framt de selv kunne gi tilbake ved en senere anledning.

Effekter av delekulturen

Delekulturen skapte samhold, gjorde soningen mer spennende og behagelig, og sist men ikke minst var den et botemiddel mot kjedsomhet. Fellesskapet som oppstod gjennom delekulturen ble imidlertid opprettholdt av en sterk sosial kontroll. Innsatte som ikke forholdt seg til gjeldende normer, for eksempel ved ikke å dele rusmidler, ble sanksjonert på ulike vis. Slike sanksjoner omfattet utstøting, tap av tillit, press og trusler om vold. Den sterkt normregulerte sosiale kontrollen hjelper oss å forstå hvorfor delekulturen var så sterk i dette fengslet: Delekulturen skapte fellesskap og ga tilgang til rusmidler gjennom aktiviteter som både var illegale og opposisjonelle, men også solidariske og moralske.

 

Kristian Mjåland, Uni Research Rokkansenteret og Universitetet i Bergen, Norge.

Publicerad 1.9.2014

FacebookXLinkedInEmailPrint